Historisk fotballskole

Søndag 20.november ble TINE fotballskole arrangert i Afrika for første gang i historien. Utrustet med 20 fotballer fra Norges fotballforbund og 50 t-skjorter, skrivebøker, blyanter, vannflasker og mat støttet av TINE, inviterte OGSY til fotballskole for barn fra Mathareslummen i Nairobi. Det ble 6 fantastiske timer med ivrige barn og 16 engasjerte instruktører fra OGSY-laget. Barna som deltok kom fra lag som OGSY-spillerne trener i de forskjellige slumområdene. Ingvild Berg og jeg representerte Langpasning til Afrika. Det var flott å få være med på dette og det ble en av mine største opplevelser i Afrika. Det så også ut til å være en viktig dag for barna. For dette arrangementet gav de mulighet til å glemme utfordringene og det vanskelige livet i slummen. I 6 timer kunne de få lov til å være barn. Leke, le og spille fotball.

Jeg har selv deltatt på mange TINE fotballskoler opp gjennom årene og fotballskolen som ble arrangert i Kenya var på mange måter lik det jeg var vant med. Men noe var annerledes. Her er noen av forskjellene:

I motsetning til fotballskolene jeg har vært på i Norge begynte denne med sang og dans.

Kvaliteten og mangel på barnas fotballutstyr var også annerledes. Noen hadde fotballsko, mens andre spilte barbent. De var ikke mindre tøffe av den grunn og de ga like mye i dueller og fyrte av skudd og langpasninger.

Et av høydepunktene på fotballskolen så ut til å være matserveringen.

Siden de fleste barn i Norge er vant til fire måltider daglig, i motsetning til et måltid som er det mest vanlige i slummen, er det lett å forstå at deltakerne på fotballskolen i Kenya satt stor pris på middag. Alle fikk en stor porsjon med kylling, ris, poteter, grønnsaker og chapati. Jeg la også merke til at de var veldig disiplinerte. Barna stilte opp i matkø og ventet på sin tur.

Det var også satt av god tid til informasjon og samtale om HIV og Aids. Det var engasjerte barn som fulgte med og stilte spørsmål. Og det var OGSY-spilleren Millicent som ledet samtalen. Hun er kurset i dette og informerer om HIV/AIDS i mange sammenhenger, blant annet når OGSY-jentene trener yngre lag i slummen.

Etterpå snakket Wendy om hva som kreves for å bli en god fotballspiller. Hun nevnte blant annet disiplin og mye trening.

Wendy har levd hele sitt liv i slummen og spiller på OGSY. Hun er en av tre OGSY-spillere som er tatt ut til under 20 – landslaget i Kenya. I forrige uke scoret hun mål for landslaget. Det var nok til stor inspirasjon for barna å høre at en av deres egne, en som også har vokst opp i slummen, har klart å nå så langt.

Den siste forskjellen jeg vil nevne for dere når jeg sammenligner TINE fotballskole i Kenya og i Norge, var at det ble delt ut transportpenger. Pengene fra TINE gav oss altså mulighet til også å gi deltakerne og instruktørene penger slik at de kunne komme seg hjem fra fotballskolen. Hver spiller fikk utdelt mindre enn 8 norske kroner, men det er et stort beløp for mange i Kenya og det var viktig for at barna og instruktørene skulle komme seg hjem.

I Norge er det heller ikke behov for å gi barna skrivebøker og blyant i deltakerpremie, men siden deltakerne på fotballskolen i Kenya er blant de fattigste av de fattige så var det fint at pengene også strakk til slik at vi kunne bidra med litt skoleeffekter. Barna så ut til å sette pris på det.

Mesteparten av tiden på fotballskolen ble brukt til det som er vanlig på alle TINE sine fotballskoler. Det var forskjellige fotballøvelser, noe lek og masse spill til slutt.

OGSY sin fotballtrener, James Waithaka, har fått mange tilbakemeldinger fra deltakerne, OGSY-jenter og foreldre om at dette hadde vært et flott tiltak. Det var også spillere som lurte på om det ikke kunne arrangeres hver søndag. Og det er allerede begynt å legges planer for å få dette til å bli en årlig begivenhet.

En stor takk til TINE og Norges fotballforbund for bidragene som gjorde dette mulig!

Marianne Haugvik Hanssen – leder Langpasning til Afrika

OGSY-jenter lyser opp i mørket

Etter vår første trening med OGSY ble jeg og Marianne klar over hvor utrolig kort tid det er mellom øyeblikket solen går ned og hele Nairobi er pakket inn i en svart søppelsekk. Å krysse en firefelts motorvei hvor bilene alltid har forkjørsrett har begynt å bli en grei sak på dagen, men når kvelden kommer og man verken ser eller blir sett er det ikke spesielt morsomt.

For undertegnede som har vokst opp med at alle uteklærne mine har blitt dekorert med x antall reflekser er det rart å tenke på at refleks er en ganske ukjent oppfinnelse i en by som verken har satset veldig på gatelys eller fotgjengeroverganger. Var dette noe vi kunne gjøre noe med?

Da vi hadde kommet oss velberget hjem ringte Marianne pappa Jan som holdt på å pakke snippesken for å komme på besøk til Nairobi. Jan tok kontakt med Sparebank 1 Nord-Norge avd. Alta og voila! Torsdagens OGSY-trening ble avsluttet med uttøying og utdeling av refleksbånd til samtlige jenter. Vi hadde på ingen måte forventet mottakelsen refleksbåndene fikk og vi håper dette kan være med å gjøre hverdagen deres litt tryggere.

Ingvild Berg

OGSY-boliger reiser seg

Forrige torsdag var undertegnede og James ute på tomten for å se på at neste byggetrinn på OGSY-boligene skulle komme i gang.

Fundamentet som skal legges under gulvet i OGSY-husene ble kjøpt inn på en litt annerledes måte enn hva som kanskje er vanlig i Norge. En lastebil med grus ble observert av James mens vi kjørte mot tomten. Etter blinking og gestikulering fikk vi lastebilen til å stoppe. Prisen for grusen viste seg å være billigere enn fra andre leverandører og kort tid etter ankom tre lass med grus til husene.

James og to arbeidere fordeler første lass med fundament. Over dette har det senere blitt lagt sement.

Jeg fikk også muligheten til å være med på byggeprosessen.

Fire dager senere besøkte vi tomta igjen. Gulvet er lagt og veggene er snart ferdig. Et tydelig tegn på at de første OGSY-jentene snart kan flytte ut av slummen. I morgen skal de starte på taket. Vinduene og dørene er også bestilt. Dette betyr at disse tre første boligene er innflytningsklar om kort tid. Dette er fantastisk å oppleve når vi tenker på at målet og drømmen med Langpasning til Afrika var å hjelpe OGSY-jentene ut av slummen.

Marianne Haugvik Hanssen – leder Langpasning til Afrika

En sniktitt inn i en mzungus betraktninger om kenyansk fotball

For en del måneder siden skulle jeg skrive et lite blogginnlegg om hvordan OGSY hadde gjort det i årets kenyanske toppserie. Dette innlegget ble det ikke så mye av. Dette skyldes at det aldri ble gjennomført noen serie. I lengre tid har nemlig Kenya hatt to fotballforbund. Ja, du hørte riktig. Mye på grunn av press fra FIFA har disse to forbundene nå blitt til ett. Valgprosessen har ført til at mye av serieaktiviteten – bortsett fra herrenes Kenya Premier League – har blitt lagt på is. Også etter at valget ble klart har det blitt visket om korrupsjon, men FIFA har meldt at de står bak den nye fotballpresidenten og ting ser nå ut til å roe seg. Kenyas politiske situasjon i forhold til Al Shabaab fører nok uansett til at fotballvalget kommer litt i skyggen. OGSY har i år kun spilt vennskapskamper, men ser fram til å starte en ny sesong med et nytt fotballforbund i ryggen.

De siste ukene har jeg og Marianne deltatt på OGSYs treninger. Det er en del ting som er annerledes enn treningene vi er vant til i Norge.

Blant annet er banen i litt annen stand, hva angår både tetthet av gress/grønt materiale og banens evne til å være horisontal. Dette har ført til en del håpløse førstetouch og en viss redsel for å få overtråkk. Heldigvis kan vi hittil kun melde om et greit skrubbsår på undertegnedes venstre kne. Dette klarte hun selvfølgelig å pådra seg med minst 15 meters avstand til nærmeste menneske.

Før hver trening må målene hentes ut. Hvert mål består av fire deler som skal settes sammen. I tillegg skal nettet strammes rundt stengene og målet skal plasseres ut på banen. Denne aktiviteten tar fort 15 - 20 minutter og man kan se at dette er svært uvant for unge Hanssen, som til vanlig er en særdeles effektiv ung dame.

Selve treningen er ikke så ulik det vi er vant til. Fotball er fotball. Kenyanerne spiller nok likevel på en noe annerledes måte, både i forhold til vurderinger på banen, ballbesittelse og fysikk. Det har vært et par ganger det har røsket hardt i klareringsfoten når jeg har sett at OGSYs midtstoppere ønsker å spille ut ballen med fire små pasninger innad i forsvarsfireren, i stede for den tradisjonelle norske klareringen. Det har også vært med en viss fornøyelse jeg har strammet kroppen og gått i kroppsduell, samtidig som jeg har ønsket å grave meg ned etter å ha blitt rundspilt av tekniske OGSY-jenter de gangene disse kroppsduellene ikke har truffet mål.

Den siste forskjellen, som jeg personlig kanskje setter mest pris på, er samlingene man har før og etter aktivitet. Her blir spillere oppfordret til å si noe om treningen eller livet generelt. Både før og etter treningen ber spillerne sammen. Som en ikke-troende føles det faktisk helt rett og stå hand i hand med OGSY-jentene mens de ber Fadervår, kanskje på grunn av samholdet man føler.

Det er mange talentfulle spillere på OGSY. Lagets yngste spiller, 15 år gamle Margareth, har nettopp blitt tatt ut på aldersbestemt landslag. Vi gratulerer og gleder oss til Kenyas kvinnelandslag spiller VM med OGSY-spillere på laget. Det er vi nemlig sikker på at kommer til å skje.

Ingvild Berg

Reisebrev fra Nairobi

I november/desember er undertegnede på et 6 ukers opphold i Kenya. Her skal jeg bruke tid sammen med OGSY for å bli bedre kjent med spillerne og deres hverdag. Det er også en viktig oppgave å finne ut hvilken nytte de har av pengebidragene fra Langpasning til Afrika.

Ingvild Berg (Alta IF-spiller) er også i Nairobi. Hun driver med feltarbeid til sin masteroppgave. Når hun får en ledig stund tilbringer hun den sammen med meg og OGSY.

På onsdag besøkte jeg Ann i slummen:

Ann er en av mange OGSY-jenter som har fått mikrofinanslån. Virksomheten hun har startet går veldig bra. Hun selger kioskvarer, og etter at vi besøkte henne i januar har hun utvidet salget med blant annet kokte egg og pølser. Dette holdes varmt i en damp-tralle som hun har kjøpt for mikrofinanspengene:

Ann er flink å betale tilbake og når hun har nedbetalt dette første lånet ønsker hun å ta et nytt lån for å kunne tjene enda mer penger. Da ønsker hun å selge frukt – for det er det ingen av salgsbodene i nærheten av henne som selger. Ann går også på Business-skole hver tirsdag for å lære mer om hvordan hun kan drive virksomheten sin best mulig. Hun drømmer om et eget hus utenfor slummen for seg og sine to barn, men med et overskudd på i underkant av 30 norske kroner dagen, har hun en lang vei å gå. Hun har et imponerende pågangsmot.

Senere skal jeg blant annet besøke Oliver som selger kylling og Millicent som selger brukte barnesko. De har fortalt meg at salget går bra og James sier han merker stor forskjell etter at OGSY-jentene fikk mikrofinanslån: ”Jeg får mye sjeldnere telefon fra OGSY-jentene hvor de spør meg om penger til mat, barnehagepenger til barna deres, hjelp til å betale husleie osv”, sier han. Dette må jo bety at disse mikrofinanslånene ser ut til å være til god hjelp og at virksomhetene gir jentene en inntekt.

Da jeg skulle dra hjem etter å ha besøkt Ann i slummen begynte det å regne i store mengder:

Alle trakk inn i blikkskurene og det var nesten ingen folk å se. Siden det er så dårlig avløpsordninger i slummen kunne vi lukte at regnvannet tok med seg kloakk. Denne blandingen strømmer inn i husene til de som bor nedover mot elva. Elva fylles også av kloakk, og for mange er denne elva eneste tilgang til drikkevann og vaskevann. Selv når jeg sto der i slummen er det uvirkelig å forstå at dette er hverdagen til 55 % av Nairobi sin befolkning.

Tidligere i uka besøkte vi tomta som Langpasning til Afrika har vært med å kjøpe. Her bygges det hus – i flertall. Jeg ble helt overveldet da jeg fikk se hvor langt de har kommet i byggeprosessen og hvor bra dette byggeprosjektet ser ut til å være. Det som i utgangspunktet skulle være et lite hus til James og Charity (et hus Langpasning til Afrika ikke har vært med å støtte, men hvor pengene har kommet inn fra blant annet tidligere Sagavoll-elever og folk i Alta), er blitt til et stort 2.etasjes-hus med kjøkken, samlingslokale, flere bad og mange soverom. Kun et av rommene er satt av til James og Charity i dette huset. ”Ellers er dette huset et sted for OGSY, for Sagavoll-elever og for Langpasning til Afrika”, forteller James ivrig.

Men jeg skrev hus i flertall. Vi holder på å bygge boliger til OGSY-jentene. Og nå skriver jeg vi, for dette er Langpasning til Afrika med på å støtte. Et av mine personlige mål da vi startet Langpasning til Afrika var å få disse jentene og barna deres ut av slummen. Og James sier at dette er et stort steg for OGSY og at livene til disse jentene nå vil bli forandret. I de nye boligene får barna vokse opp i et bra miljø, uten forurensing, frykt for brann og kriminalitet. Boligene vil ha elektrisitet og rent vann innlagt. De bygges på tomta ved siden av det store huset og James mener at over 20 familier kan få plass her. Her er grunnmuren på de to første OGSY-boligene:

Da vi besøkte tomta var vi der sammen med Oliver og Millicent:

Dette er jentene som skal få flytte hit først. Millicent flytter inn sammen med datteren Rhoda:

Og Oliver flytter inn med sine to barn Malim og Hedrean:

Millicent og Oliver har vært lenge med i OGSY og de gjør en viktig jobb for OGSY-organisasjonen; Oliver som trener (for yngre lag, men også for OGSY) og Millicent som jobber med HIV/AIDS – forebyggende arbeid. Hvis alt går etter planen (hvis vi får kjøpt materialet til en grei pris og hvis regnet tillater bygging) ser det ut til at de kan flytte inn allerede i november. Jeg gleder meg til fortsettelsen på dette prosjektet og vil selvfølgelig oppdatere med bilder etter hvert som husene tar form.

Marianne Haugvik Hanssen – leder Langpasning til Afrika