Reisebrev fra Nairobi. Dag 2

Jeg er ikke spesielt fan av klisjéer, men ordtaket ”ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen” passer ganske bra til denne dagen.

Etter en tidlig frokost ble vi hentet av James, Charity, Florence (team manager/lagleder) og de to OGSY-spillerne Mary og Caroline. Fra Amani gikk vi til Mathare-slummen – for å oppleve selve slummen og for å besøke jentenes boliger. Dette var en veldig sterk og fantastisk opplevelse.

Å si at man lever spartansk i slummen er ingen overdrivelse. Likevel har jeg aldri vært på et sted der folk har smilt så mye. Å besøke jentenes boliger var en oppvåkning og et aldri så lite kakk i hodet til undertegnede som til tider synes studentkollektivet kan bli litt trangt.

På omtrent 7,5 kvadrat bor Mary, hennes mor og hennes to småsøsken. Fordi elektrisitet er ulovlig i slummen er de avhengig av å lage maten på et slags kokeapparat som går på Kerosene (parafin). Dette fører til ekstrem luftforurensing i det lille rommet laget av blikkplater. I tillegg er brannfaren stor. Å få huset sitt brent i slummen kan få katastrofale følger. Fordi husene ligger så tett i tett er rømningsveiene uframkommelige hvis man vil evakuere mer enn det man står og går i. Derfor ender det opp med at man forlater alle eiendelene sine. De rike folkene som leier ut boligene i slummen vil ikke være behjelpelig med oppbygning, men heller se sitt snitt til å leie ut til noen som kan betale mer.

I tillegg til å besøke Mary og Caroline så vi på butikken til en annen av OGSY-medlemmene, Ann. Ved hjelp fra et mikrofinanslån har hun, hennes søstre og hennes mor startet en liten butikk hvor de selger enkelte dagligvarer. Ann, som nå er 20 år, fikk barn i svært ung alder. Hun har aldri fått fullført skolen eller fått seg en jobb. Å se hvordan et mikrofinanslån fungerer og gir muligheter som ellers ville vært stengt, gjorde meg overbevist om at dette er en hensiktsmessig form for hjelp utenfra. De som får et mikrofinanslån blir ikke passive mottakere, men får sjansen til å overleve uten hjelp utenfra.

De hygieniske forholdene i slummen er en av hovedårsakene til at folk blir syke. Begrepet ”flying toilet” kan forklares ved at folk gjør fra seg i søppelposer og deretter hiver posen over taket. Mathare-river renner nederst i slummen og er for enkelte den eneste vannkilden de har tilgang til. Den brune elva blir brukt til vask av kropp og klær, dobesøk og ikke minst til drikkevann. Dette fører til at mange får sykdommen kolera, som kan være dødelig hvis det ikke blir behandlet. Med andre ord har de øremerkede midlene - vannforbruk og helseforsikring - fra Langpasning til Afrika en svært viktig funksjon for å holde OGSY-familien frisk og fri for kolera.

Dagen fortsatte med en samlet lunsj med oss og OGSY-familien. OGSY består nemlig ikke bare av spillerne på fotball-laget, men også familien rundt. Det vil si mødre, søsken og barn. Til sammen var vi over 70 personer på Amani. Fra en juletid i Norge bestående av mat, mat og mer mat, er det spesielt å se ting fra et annet perspektiv. Her var det ingen rester igjen på fatet.

Etter lunsjen var det utdeling av klær og leker. Sorteringen vi hadde gjort dagen før gjorde det til en rimelig kontrollert affære og etter at alle hadde fått sin pose byttet de seg i mellom i forhold til stil og størrelse. Da James tok opp og viste klær fra den siste bagen var det ingen som ropte ”meg, meg, meg”, men mange som ropte ut forslag på andre jenter som ville passe klesplagget.

Resten av ettermiddagen ble tilbrakt på gressplenen utenfor Amani. Irene, Marianne, James og Laban (veileder) dro til butikken for å gjøre storinnkjøp av mat. Samtlige av de 50 OGSY-jentene fikk en pose med maismel, ris, sukker, såpe, te og matolje. Dette er råvarer som utgjør en viktig del av kostholdet til folk i slummen.

Her skulle det vaert haugevis med bilder, men grunnet tekniske problemer faar dere vente i spenning.

Ingvild Berg