Dag 5
Lørdagen skulle det ikke skje så mye. Charity hadde bursdag og vi skulle ta bilder av OGSY- familiene. Vi benyttet derfor anledningen til å dra på et hotell i nærheten for å ta en dukkert om formiddagen. Det var deilig, men veldig absurd da utsikten fra hotellet var basseng på ene siden og slummen på den andre siden. Kontrastene var store.
Etter noen timer sol og bad dro vi tilbake til Amani der vi bor, for å ta imot OGSY-familiene til fotografering. Vi ønsker å starte et prosjekt der folk i Alta kan stifte bekjentskap og støtte familiene i OGSY. Vi tok derfor bilde av alle familiene og barna, samt en del informasjon om de enkelte. Dette kan gjøre at man får et nærmere forhold og kan ha kontakt med familiene, og kanskje komme nærmere dem man støtter.
På kvelden tok vi med Charity på middag ved hotellet vi besøkte på formiddagen. Magne og James ble ikke med da Magne hadde vært syk noen dager og derfor dro til sykehuset for sjekk. Han kom tilbake med masse piller og håp om å bli snarlig frisk.
Ting tar tid i Afrika, og det er det første man lærer seg. ”African time” er vel noenlunde det samme som den samiske halvtimen, og ting tar den tiden det tar. Middagen gikk derfor ikke så fort unna og det var sent og mørkt da vi skulle dra hjem. Her er det ikke så sikkert å vandre rundt på egenhånd etter kl 19, og vakten ved hotellet anbefalte oss derfor å ikke gå hjem alene. Jeg var en smule hysterisk mens Tone gledet seg til å se Nairobi i mørket. Det tok ikke lange tiden før hun også ble en smule skeptisk og vakten sto til tjeneste og ønsket å følge oss hjem.
Tone har en tendens til å få mange historier og spurte ivrig hva som var utrygt med strekningen. Jeg var som sagt hysterisk før vi startet og det ble ikke bedre da Tone fortalte hva vakten sa. Jeg sier bare at noen ganger kan ordtaket: ”Det man ikke vet har man ikke vondt av” være på sin plass. Ferden endte med at vi krysset motorveien i mørket da gangbruen over veien var mer utrygg. Jeg følte meg ikke trygg der jeg flakset mellom bilene i mørket, men kom vel til porten. Tone betalte vår ”livvakt” med 1500 kenyanske skilling. ”Det er jo tross alt livene våre vi betaler for” sa hun mens lappene fikk bein å gå på. I underkant av 20 kr pr liv er kanskje mye i kenyansk målestokk, og vakten så fornøyd ut der han gikk med noen lettjente penger, og Tones vannflaske hun gjerne ofret for livene våre! Charity bare lo. Kanskje var vi lurt?!
Dag 6
Søndagen er kirkedag også her. Vi hadde derfor tilbud om å dra i James sin kirke, men kun Marianne og Tone tok imot tilbudet. Det hadde vært en spesiell opplevelse med høyteknologiske hjelpemidler, masse sang, dans og ca 10000 mennesker. Marianne fikk kanskje mange tips å ta med hjem til pappa Jan som er prest.
Etter at kirken, som hadde en varighet på 2-3 timer, var ferdig dro vi inn til byen. Der skulle vi på Masai marked. Masai er en stamme i Kenya. Navnet på markedet kommer visstnok av at den stammen kom på ideen om å lage markedet.
I Kenya er det å være hvit ensbetydende med å være rik. Vi hadde derfor fått informasjon om at kulturen her er slik at man skal prute og at det reelle prisen er ca halv pris av det de gir oss i utgangspunktet. Vi hadde med oss James og Charity som eksperter.
Vi ble omringet av selgere med det samme vi ankom, og vi fikk mange nye venner på få minutter. Vi begynte veldig forsiktige og brukte våre eksperter flittig. Etter hvert skjønte vi gamet og var i full prutemodus. Jeg hadde innstillingen om at det var greit å bli litt lurt når man skjønte at man ble det, mens enkelte andre tydeligvis hadde lært av den beste -nemlig Charity. Hun kunne virkelig dette og var steinhard. Selgerne på markedet var ikke fornøyde med at hun gjorde jobben for oss, men når man lærer av den beste så var det ikke lenge før frøken Berg og Pettersen var blitt eksperter. Nå skal det sies at selgerne i Tyrkia blekner i forhold til her når det gjelder intensitet, så da vi var ferdige var alle enige om at det var mer enn nok. Vi hadde fått handlet masse fine ting og gaver, og det var en sliten gjeng som dro tilbake.
Dag 7
Mandag sto vi opp grytidlig da vi skulle på Safari til Masaii Mara. Her gjelder det å komme seg tidlig av gårde slik at man ikke blir stående i kø på veien i flere timer. Tidlig her er rundt kl seks. Vi visste ingenting om hvor vi skulle bo da Marianne ville at dette skulle være en overraskelse. Så etter å ha humpet av gårde i seks timer på en vei der Raipasveien hadde vært luksus, var det en spent gjeng som ankom campen. Og for en camp. Det viste seg at vi skulle bo på hotell Sarova som besto av en hotellbygning og telt, hytter eller kall det hva du vil. Det var ufattelig fint, ja rett og slett fantastisk. Det var store telt som så ut som hus med toalett, dusj og nydelig interiør. Det var rene drømmeverden. Basseng, bordtennis, badminton, massasje og mat nok til en hel arme som smakte utrolig godt etter den lange turen. Samtidig har man sterkt i minnet den fattigdommen og matmangelen i slummen. Det er store kontraster i det fantastiske landskapet. Det er denne delen av Kenya mange av turistene kun ser, og selv om turismen er viktig er det og viktig at man får et helhetsinntrykk av landet.
Etter å ha tatt en dukkert og fått i oss mat var det ut på Safari. Spente og forventningsfulle dro vi ut og fikk med oss naturens villskap. Løvefamilien, gepardfamilien på tur, elefanter, bøfler, gaseller, antiloper, sebra, villsvin og noe jeg sikkert har glemt. Det var en fornøyd og sliten gjeng som ankom hotellet og tok en velfortjent dusj og middag før det bar i seng i våre luksustelt.
Dag 8
Tirsdagen startet tidlig med Safari før solen sto opp. Vi var på jakt etter sjiraff og neshorn som vi ikke hadde funnet dagen før. Langt om lenge og lengre enn langt får unge Berg øye på en høy skapning over tretoppene, og vi starter av gårde mot sjiraffmålet vårt. Kjøringen her kan ikke beskrives, den bare må oppleves. Rally Solberg hadde om Magne skulle sagt det, blitt moped i forhold, og vi ankommer sjiraffen først. En nydelig skapning, og dagen var berget for vår del. Vi fikk ikke sett neshorn, men var fornøyde og glade mens vi tok en ekstra titt på løvene og andre dyr vi traff på veien. Deretter var det å pakke ut av luksusen og dra tilbake til hverdagen. Vi humpet derfor avgårde i seks nye timer før vi ankom Amani der vi bor. Da vi kom dit var Turid, som er Mariannes lærer fra folkehøyskolen, en tur innom med klassen og det ble et hyggelig gjensyn med henne, især for Marianne.
Dag 9
Onsdagen hadde som de fleste dagene en tidlig start. Vi ble hentet av en buss og kjørte til den norske skolen der Sagavoll folkehøyskole holder til. Deretter dro vi innom et Jamii Bora kontor, som er et mikrofinansprosjekt startet av en svensk kvinne med navn Ingrid Munro. De gir lån til mennesker og lærer de hvordan de skal spare penger og starte egne bedrifter. Jamii Bora har vært en enorm suksess og har over 400 000 lånetakere i hele Kenya og de fleste er fra slummen.
Etter å ha fått informasjon på kontoret dro vi til en landsby som heter Kaputei. Dette er en landsby som er bygget opp av lånetakerne i Jamii Bora og skal huse ti tusen mennesker etter hvert. Vi besøkte to av lånetakerne i landsbyen og fikk møte deres familie og deres historier. Det var meget rørende og givende å se hva en vanlig svensk dame har klart å utvikle.
Dag 10
Torsdagen var det fri på formiddagen og gruppen valgte å gjøre forskjellige ting. Tone ble med Sagavoll på et barnehjem for Hiv og aidssyke barn. Dette gjorde meget sterkt inntrykk på henne. Ingvild og Irene besøkte keeperen på OGSY, Rosemary, i slummen. Resten av gjengen dro til hotell Utalii for litt avslapping og jobbing for Magne.
På ettermiddagen var det trening med OGSY, noe vi alle hadde gledet oss til. Banen var så dårlig at gressbanen på Aronnes helt sikkert hadde vært noe i nærheten av Wembley for dem. Banen var ikke til fordel for vår finslepne teknikk fra Finnmarkshallen og vi sleit en smule med underlaget. Det ble mye rart å se, men man så fort at enkelte av OGSY jentene hadde mye fotball i seg. Vi spilte Kenya mot Norge i lag med Sagavoll og jeg tror det endte uavgjort og fortsatt fred. Etter kampen fikk vi med noen drakter hjem til Norge som var signert av OGSY jentene. Så noen kan vente i spenning på en gave når vi kommer hjem. Dette var siste gangen vi var i lag meg jentene på denne turen da vi reiser hjem søndag morgen. Vi sa derfor ikke farvel til jentene, men på gjensyn. Vi er alle enige om at vi før eller siden skal tilbake.
Dag 11
Fredagen kom og det var ikke lenge til avreise hjem. I dag dro vi tidlig av gårde til den norske skolen for å unngå morgentrafikken. Men det nytter ikke hvor tidlig man starter for kaos er det tydeligvis uansett.
På den norske skolen bor Sagavoll-elevene og vi hadde fått muligheten til å være med på ett foredrag med Bjørn Hareide. Han har en lederstilling i FN og trente opp fredsbevarende styrker i øst Afrika. Han fortalte litt om hvordan de gjorde det, samarbeidet med norden og Afrika samt andre etiske, aktuelle, politiske og utfordrende tema. Hareide har bodd i Alta på slutten av 70 tallet og er blant annet en god venn av familien Hanssen, så det var ett hyggelig gjensyn for han å treffe Marianne. Han ba også innstendig om å hilse til andre kjente i Alta. Han har blant annet jobbet i Tromsø, vært politimester i Bodø. Han er fortsatt ansatt i politiet og har ett engasjement her på fire år. Han har allerede vært her i tre, så har ett år igjen. Hans kone, Astrid Hareide, jobber som frivillig her og gjør en god jobb i slummen. Vi skulle egentlig møte henne, men tida strakk ikke til for oss denne gangen.
Etter foredraget dro vi i slummen til familien Charity. Vi fikk en varm velkomst og det er helt utrolig hvor godt mottatt vi ble. Charity er tydelig stolt av sin familie som består av 9 søsken og foreldrene. Hun har to eldre søsken, mens resten er yngre. Det var nok den høye, mørke slanke og kjekke storebroren som fikk mest oppmerksomhet fra den kvinnelige delen av Altagjengen. Hun har også noen tantebarn, så til sammen bodde de 15 stykker i huset.
Hele familien var i sving for å lage mat til oss, og barna deres så beskjedne på ”mosongoene” fra Norge. Vi ble servert ett herremåltid av beste sort med både kjøtt, poteter, grønnsaker, salat og frukt. Juice hadde de å stelt i stand. Da vi var ferdige spurte faren om det var ”half time”, fordi han syntes vi var meget småspist. Når vi så hans posjon skjønte vi at vi sannsynligvis ble betraktet som mus i forhold til. Forskjellen er antageligvis at vi vet at vi får mat om noen timer. De vet aldri når tid de får mat neste gang så derfor er det ikke til å unngå at det er topp på matfatet når de spiser og skrapet når de er ferdige. Så her spiser man opp maten, noe som er viktig å ta med seg hjem også.
Etterpå fikk vi en liten omvisning. I samme bygning hadde de en ”milkshop” hvor de solgte melk og en liten kafe der folk kunne komme å spise. Noen tok seg en tur lengre ned i slummen og Charity hadde vært å tatt mål av Andrea da hun ønsker henne som brudepike til bryllupet, som etter planen skal stå i desember. Så nå er det bare å tippe lotto.
Det var veldig mye folk som var påvirket av sannsynligvis alkohol og dop i området som de som dro litt rundt omkring syntes det var ubehagelig og sjokkerende. Det var veldig mange uklare og sløve øyne, samt en del tiggere. Faren hadde tydelig kontroll i området rundt huset. Huset er ikke ett hus i vår forstand men ett simpelt byggverk. Deres hus var for nært veien og myndighetene kunne komme å fjerne det når som helst. De ville knapt få noen forvarsel på det, men det kunne skje om en dag, ett år eller 5 år. De levde derfor i stor uvisshet, som de ofte gjør med det meste.
Da vi skulle dra sa broren at strekningen vi skulle kjøre var utrygt og at vi måtte være forsiktige. Vi kom oss helberget frem til Amani denne gangen også.
Lise Lotte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar